71 Grader Nord

fy faen, fy fy faen....



Tusen millioner takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg har fått på den nye låta mi Kilimanjaro ( hør den her). Det varmer i hjertet! 



Så dere på 71 grader nord i går eller?
Adam og jeg trakk oss dessverre fra klatreetappen. Jeg har fått testet min høydeskrekk til det ytterste og ville ikke ødelegge den mestringsfølelse jeg satt med etter Bladet. I etterkant har tanken slått meg, hadde jeg klart det, var det dumt å trekke seg?
Men da jeg så på programmet i går og så hvor eksponert det var, er jeg veldig glad for at jeg droppet det. Det hadde blitt en for tøff tur for høydeskrekken min. Ole Martin stopper aldri å imponere. Han trakk seg selvfølgelig ikke, b
le litt rørt da han kom seg på toppen. Det er så sterk når mennesker pusher seg på den måten. 

Siden Adam og jeg trakk oss fikk vi konsekvenser. Vi måtte ut i konkurranse dagen etter. Jeg tror jeg var sjokkskadet i hele 10 minutter da Tom kom med beskjeden om at vi skulle hoppe i fallskjerm. Det er den sykeste infomasjonen jeg noen gang har fått! 

Å sitte i det helikopteret, se at helikopterdøren åpner seg, og ut den døren skal jeg, er det mest urealistiske øyeblikket i midt liv. Det strider jo i mot all logikk. Fy søren for en opplevelse. Det er det kuleste jeg har gjort. Jobben min gir meg mye adrenalin kikk, men dette er det største adrenalin kicket ever! 
Fikk faktisk sommerfugler i magen av å se det på tv, haha. Lever meg inn i det jeg ser. Jeg var helt salig i kroppen etterpå, og det tok meg lang tid å lande og skjønne hva jeg faktisk hadde vært med på. Tusen takk til 71 grader nord. Uten dere hadde nok det aldri skjedd. 


Dette er midt favorittbilde fra hele programmet <3


Real turmat for alle penga.


Vi chattes ..

Jeg er litt skuffet.

Hei.

Er litt skuffet etter forrige episode. Ikke fordi den ikke var fin, den var faktisk alt for fin. Hyggelig dilemma.Som jeg skrev i forrige innlegg så var dette den aller verste turen. Hvor alle gikk litt i kjelleren på diverse tidspunkt. Mens på tv så det ut som om at vi bare sutret, var litt våte og kalde. 

Den sykkelturen var et blodslit. Allerede i første bakken slet jeg. Ole Martin (med verdens beste kondis) så fort at lille Joner-mor slet. Så han syklet opp hele bakken, løp ned igjen, syklet sykkelen min opp mens jeg gikk ved siden av. Og sånn holdt vi på. Fikk virkelig smake på ordtaket "man er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd". Jeg var ikke den eneste som slet, for plutselig løsnet hele styre til Samantha. Igjen kom Ole til unnsetning, lappet og skrudde det sammen. Så mye som vi kava er utrolig at vi i det hele tatt kom oss opp den bakken. 

Er ennå traumatisert av de kanoene. Hvem sin ide var det å drasse med to kanoer på land? De første 2 km gikk det ganske fint. Tungt men fint. Så fikk vi en sykt god ide. Det var en liten elv rett nedenfor humpa vi trasket på, og vi var alle enige om at det var bedre å padle bort til neste vann. Vi brukte et hav av energi på å komme oss til det jeg vil kalle verdens minste og grunneste elv. Vi prøvde et utrolig mislykket forsøk på å padle. Vi rykket oss ikke en cm. Det ente bare opp i at Ole Martin og Grace vasset for å få kanoene opp på land igjen. Så kom vi endelig til det siste vannet. Stakkars Adam holdt på å sovne mens hans rodde. Utmattet.no! Kunne ønske hele norges befolkning hadde 4D i løpet av den episoden....... Sånn da er jeg ferdig sutret, hehe. 

Morgendagens episode er bare vakker. Vi blir selvfølgelig utsatt for mer høyde. Jeg som trodde jeg aldri skulle klatre et fjell igjen i hele mitt liv......







Vi chattes. 
 

Det mest useriøse jeg har vært med på!

Hei. 

Premierefesten var alt for hyggelig. Var veldig rart å se alle de andre deltakerne igjen og i vanlig tøy, siden vi alle levde i Bergansen i tiden vår sammen. Vi fikk masse mat og drikke en veldig hyggelig tale før vi fikk se den første episoden. Som vi lo, og vi var alle veldig fornøyde. Dere fikk sikkert med dere at jeg og Ole Martin båndet i fjellveggen, så det var extra kos å se han. Men dessverre tok festen slutt og istedenfor å legge oss i telte sammen, splittet vi våre veier #snufs.


 

Men la oss snakke litt om neste episode. 
Etter tidenes smell i fjellveggen trodde i hvert fall jeg at det ikke kunne bli noe verre. Så feil kan man ta gitt, for episode 2 er en av de verste turene ever!!!!!!

Vet ikke hvor mye jeg får lov til å røpe, men litt kan jeg si. Episode 1 gikk mye på psyken. Det å være redd gjorde at jeg ikke klarte å kontrollere følelsene mine som igjen gjore at jeg ble sliten, men jeg ble aldri fysisk utmattet.
Episode 2 der i mot.... Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for det var så mye som var grusomt. La oss starte med å sykle. For et forferdelig konsept! Jeg visste ikke at det kunne være så inni h******* tungt. Så jeg beklager allerede nå hvis jeg banner mye på tv. 
Bena mine sviktet meg helt, det var som at jeg ikke hadde noe form for lårmuskler what-so-ever og melkesyren den tok meg på et helt nytt nivå. Har per dagsdato lovet meg selv at jeg aldri skal sykle igjen, traumer for livet. Men i grusomheten kom det en reddende engel.....

 






Jeg lærte også en del om meg selv på denne turen. Blandet annet at jeg HATER å være våt på bena. Jeg lærte også det at jeg HATER å være kald. Jeg kan jo gi dere to stikkord om neste episode: Våt og kald.... På et tidspunkt så jeg ingen ende i tunnelen. Jeg var så sinna og lei, og mente at turen var uforsvarlig og useriøs. Mot slutten av etappen vurderte jeg til å med å trekke meg. Ler når jeg tenker tilbake på dette. Hvor irrasjonell man blir i slike pressede situasjoner. At det plutselig bare kan rakne for enn. Så dere kan faktisk ikke gå glipp av neste episode, for det skjer mye spennende!


Vi chattes

Jeg skulle aldri gråte på tv.



Hei folkens. 

Jeg som lovet meg selv at jeg aldri skulle gråte på tv! 

Da er det snart duket for 71 Grader Nord premiere, om jeg gruer meg! Må helt ærlig si at det hele er litt blurry. Husker selvfølgelig de store tingene, men husker ikke helt hva jeg har sakt og gjort. 

Men la oss spole litt tilbake. Da jeg ble spurt om å være med på 71 grader nord, tenkte jeg - eeeh nei. Dette var altfor langt utenfor min komfortsone også bli filmet i tillegg, haha, dette kommer jeg aldri godt ut av. 
Jeg tok en samtale med teamet mitt <3 eller teamet mitt tok en samtale med meg. De mente at jeg var spinnvill som takket nei til en slik fantastisk mulighet. Etter noen nye runder med meg selv ombestemte jeg meg med en liten knute i magen om at jeg kom til å angre. 

Så kom innspillingsdagen. Jeg får vite at en del av de andre deltakerne hadde øvd. Helt ærlig så turte jeg ikke å øve, jeg ville ikke vite hva jeg gikk til. Jeg fungerer mye bedre, hvis ting er uten for komfortsonen, å gå uvitende til utfordringen. Hvis jeg hadde kjent på hvor tøft det er å feks gå i fjellet hadde jeg jo aldri gjort det igjen. Jeg ville ikke begynne hele turen med en selvtillit og innstilling på bunn. Så jeg bestemte meg for å kaste meg ute i det med en happy go lucky tankegang. Kanskje en smule naivt? 

 


Lite viste jeg at første tur var fjellklatring. Jeg har høydeskrekk, men på bunnen av fjellet tenkte jeg faktisk " det kan jo ikke være så ille"? Så feil kan man ta gitt. Det var helt grusomt. Grusomt å kjenne på det å være redd. Som ung dame, er jeg lite redd i hverdagen. Jeg kan være nervøs, engstelig, lei meg osv. Men redd, det er jeg vell aldri. Har mildt sakt fått min dose redd for flere ti-år.
Jeg har aldri å grått så mye før heller. Hvor jeg ikke klarer å slutte, jeg klarer ikke å samle tankene. Var rett og slett et vrak. Men midt oppi det hele jeg var heldig, for en bedre livredd kompanjong skal man lete lenge etter - Ole Martin min helt <3. Alltid bedre å være to livredde tullinger enn en. 
Resten får dere se på tv folkens <3 Gleder/gruer meg til å høre hva dere synes om den første episoden. 

Vi chattes.

 

hits